Selvorganisering av fangene og frigjøring av leiren

For å organisere konsentrasjonsleirene brukte SS såkalte, ofte tyske, fangefunksjonærer, som tok på seg en lang rekke oppgaver i leiren og skulle implementere SS-ordrene. I løpet av krigen økte mangelen på personell i SS og betydningen av disse fangene økte. I økende grad ble politiske fanger plassert i slike stillinger og kunne dermed øve større innflytelse på leirlivet.

En uavhengig ulovlig struktur av fangene var den internasjonale leirkomiteen, som ble ledet i Falkensee først av Christian Mahler og senere av Max Reimann, begge tyske kommunister. I april 1945 ga hun og stridskameratene et avgjørende bidrag til frigjøringen av leiren uten død eller blodsutgytelse.

Da Sachsenhausen hovedleiren ga ordre om at Falkensee-leiren skulle stenges, overbeviste de sjefen, Ernst Kannenberg, om ikke å evakuere leiren. Dager før hadde Falkensee-fangene sett svært svake, syke og lidende mennesker i leiren som stoppet i Falkensee på vei fra Lieberose til Oranienburg. Skrekken blant fangene i Falkensee var stor. Som leder av leirkomiteen forsøkte Max Reimann å komme i kontakt med Den røde armé slik at leiren ikke skulle bli et krigsteater.

Den 26. april 1945 ankom de første sovjetiske soldatene leiren. Samme dag begynte den daværende fangen, Bruno Schultz, sin dagbok: «Torsdag 26. april 1945 kl. 12.00. 11:30 fri til å forlate leiren etter at leirvaktene har forlatt sine stillinger den 25.

hadde forlatt."